Steinfisken

Dette er historien om en ørret, ikke verdens største, men stor nok til at den er verdt å skrive litt om.

Størrelsen er faktisk ikke relevant for historien, det er alt det rundt – omstendighetene – som står for underholdningen her.

Undertegnede med fiskekamerat vandret oppstrøms Midtelva på leting etter en vakende prikkefant. Målet var en øy som deler elven i to, der den ene kanalen lager et 200 meters drømmestrekk for oss fortapte fluehuer.

Vi var tidlig ute denne dagen, noe vi ofte er. Dumt å gå glipp av en klekking selv om vi vet at det ikke skjer noe spesielt før etter klokken 1400 i denne elven.

Uansett – kanalen var ikke i gang enda, og i påvente av klekkingen som bare måtte komme gikk vi nedstrøms igjen – bare for å sjekke om piratfisken hadde begynt å vake. Piratfisken vaker aldri så tidlig på dagen, men det er greit med en bekreftelse på noe du allerede vet. Bare for å få bevist det nok en gang. Attest nummer 48 på hendelser du vet ikke tiltreffer denne turen!

På vei ned passerer vi en passe stor stein som ligger delvis ute i elven. En meter utenfor steinen går det en liten søm med en kulp nedenfor. Litt strøm, litt bakevje og litt grunt. Vi snakker toppen 50 cm.

Jeg har gått forbi dette stedet to dusin ganger uten å tenke på at det kunne vært lurt å stoppe opp litt. Jeg gikk først. I sidesynet så jeg noe bryte overflaten, noe som lignet veldig på en hale.

HOLDT!

Andreas, ørret, pen - var vel ordene jeg fikk frem.

Kompisen trodde først jeg drev komedie, men tok raskt alvoret inn på seg. Raus som jeg er lot jeg kameraten kaste på fisken.

Et småpent kast leverte flua rett i banen og to sekunder senere forsvant flua i et særdeles rolig vak. Roen til kameraten var også borte, og med ett tilslag som lynvingen ville vært stolt av dro han like godt flua ut av ørretkjeften.

F%&#:xxx, ( internasjonalt fluefiskespråk )

Tre timer senere passerer vi steinen på nytt, og til vår store glede er det aktivitet i kulpen. Igjen. Ikke skremt......enda......

Fisken er i ett annet modus nå, engasjert vaking med stor viftende hale. Kompisen banner igjen, angrer på tilslaget sitt.

Min tur, og denne gangen går det på skinner. Ett kast, vak, rolig tilslag og heftig utras – livet er bare litt ekstra verdt under disse øyeblikkene.

Dagen derpå er vi igjen på vei opp til kanalen og passerer steinen på nytt. Fisken er på plass, like heftig vaking som dagen før. Samme hale, samme sted - det måtte jo være samme fisken.
Kameraten kom seg i posisjon, ventet til fisken var i rytme og resten ser du under.........

I sin iver etter å rette opp gårsdagens nederlag satte kameraten ett voldsomt press på ørreten, som nå så seg lei på dette tullet. Kombinasjonen grunt vann og utras resulterte i et kraftig fortomsbrudd med påfølgende banning og sverting.
Det var det siste vi så til steinfisken denne turen!

Moralen i historien er kanskje: det er gøy å gi ørret navn - ikke vær for rask med tilslaget ditt og husk at du alltid må gi ørreten mulighet til å rase ut når du tar den på grunt vann!

Ett år med glassfiber - det estetiske perspektivet

Hører glass hjemme i dass eller er det en grunn til at enkelte i dag sverger til glassfiberstenger i sin søken etter den ultimate ørretopplevelse.

Med et delvis gjennomført ex-phil studie på baken skjønte jeg umiddelbart at empirisk metode var nøkkelordet i denne sammenheng. 

Den vitenskaplige innledningen lander her.

Målet med prosjektet var kun følgende:   

        - er det morsomere å få fisk på en glassfiberstang

        - er det begrensninger knyttet til praktisk fiske med glass

        - spiller det visuelle perspektivet inn her

Videre er det altså fritt for tekniske data, ERN, AA også videre...... , fokuset ligger heller på det følelsesmessige stadiet. Glede, frustrasjon og estetikk.
For å unngå ubegrunnede påstander dedikerte jeg 2014 til glassets år, kun glassfiber og litt bambus var en del av stangarsenalet denne sesongen.

Estetikk

Kjør ett raskt google søk og du vil se at moderne glassfiberstenger scorer veldig høyt på det estetiske, vi snakker vakre fluestenger i alle regnbuens farger. Flere store produsenter har nå en glassfiber kolleksjon, men de virkelige perlene er det de mindre stangbyggerne som står for. Shane Gray, Christian Hørgren, George Minculete, Chris Barclay og Mark Steffen for å nevne noen. Dette er kunst på høyt nivå, bare sjekk ut forumet Fiberglassflyrodders - de har en egen post som heter Rod Photos som er verdt en titt.

Dette ble en av årets nyervervelser - en Swift Epic 686 bygget av en talentfull herremann midt i kongeriket vårt. 

Hvor kult er det ikke med en nesten gjennomsiktig blå fluestang rigget for saltvannsfiske? Denne stangen er helt rå, og jeg gleder meg over gjennomsnittet mye til neste års Bornholm tur der Epic`en forhåpentligvis får kjørt seg kraftig.

                                      en gammel Tjøstheim Wonderod tar seg fortsatt bra ut    

Det estetiske handler mye om smak og behag, noe som fordrer til friske diskusjoner. Jeg har landet på følgende - glassfiber gir det ytre en ny dimensjon for mitt vedkommende. 

Jeg blir glad i hjertet av de forskjellige fargenyansene, både på klinge og ikke minst på snellefestet.

Legger ved noen bilder fra stengene jeg har fisket med denne sesongen.

 steffen 8 1/2 #5-6

                                                                     Roddy #7-8

                                                                  Tjøstheim Wonderod #7

                                                                     Sage Sfl 686

                                                            steffen-stangen får kjørt seg

                                                                 Diamondglass 8`#4

Neste runde tar for seg begrensninger knyttet til fiske med glass!

                                                 

Høyfjellsørret

Da var den her igjen, slutten av sesongen! De fleste elvene jeg fisker i "stenges" den 15.september, og nedtellingen til neste år starter.

Vi snakker valgets kval når årets siste tur skal plasseres. I år ble det en elv som ligger nokså høyt over havet, og som ofte leverer varene på denne tiden ( dersom det ikke blåser da....).

Vi var veldig heldige med dag to, null vind og bra klekking med Baetis hele dagen. Ikke de største fiskene, men utrolig morsomt tørrfluefiske etter akkurat passe vriene ørreter.

Ørretene i denne elven er de sprekeste jeg vet om.

Andreas speider etter vak.

Viktig med bål om kvelden.

Det klekket bra med Rhodani .

Vi endte vel opp med en rundt 20 ørret fra 300 - 600 gram. En hyggelig avslutning!

Drømme-elven

Alle fluefiskere har en drømmeelv i hodet sitt, akkurat passe bred, fin vakende ørret, flotte omgivelser....
Jeg har funnet min, og den er selvfølgelig et fast innslag hver sommer!

Som du ser er det visuelle aspektet ved å fiske her nokså høyt oppe på rangstigen. Her er det det bare å vandre langs elvebredden til du finner en fisk. 

Det er ikke alltid enkelt å lure fiskene i denne elven - de kan nemlig se deg ganske godt de også! Vi fant noen ørreter som vaket regelmessig og hadde et underholdende fiske etter de. Noen dårlige tilslag senere satt endelig en av fiskene.
 

                                                          Vi kommer tilbake neste år!

Ørretfiske i midtens Rike

Selv om Kina har hatt hevd på tilnavnet "midtens Rike" i årtusener,  har vi også ett ørretparadis midt i vårt kongerike som byr på stor, vakende ørret samt fantastisk natur. Vi snakker elvefiske! Vi snakker ørret! Vi snakker vak.........

Turen opp går alltid som en lek. Forventninger, drømmer om stor vakende fisk, blåser det, klekker det og ikke minst - hvordan er vannstanden! For ikke å snakke om temperaturen i elven...

Timene går unna som minutter og plutselig er vi fremme. 

Gode og møre etter flere timer i bil kaster vi oss rundt på campen og suser ned til favorittstrekket.

godt å være tilbake

Vi starter opp litt forsiktig med å bomme på tilslag, miste noen fisk samt fange noen spreke prikkefanter på 7-8 hekto. Etterhvert kommer vi fangemodus og flere og større fisk krokes, kjøres og settes ut igjen.

Turene opp til dette området har alltid vært en slags lotto når det kommer til forholdene, rett og slett vanskelig å treffe.

I år var det lite å klage over!

pølsegrilling mellom slagene

Steinfisken gjorde inntrykk på gutta

Kveldene var fantastiske og utartet seg forskjellig fra dag til dag.

Når det gjelder våpen så snakker vi retro-år og kun glassfiber, samt en bambus var med i arsenalet denne turen.
En nyervervet Sage sfl686  la inn meget sterke aksjer hos undertegnede, og vil nok stille høyt på listen fremover. Selv om denne er klassifisert som en #6 så oppfører den seg mer som en femmer når vi sammenligner med grafitt.
Uansett - veldig morsom stang og fiske med.

happy campers

en nydelig ørret på ett nyoppdaget strekke i elven

Det klekket ok med døgnfluer, og de aller fleste typer var representert i løpet av uken. Her har vi ett flott eksemplar av den ikke ukjente E Vulgata.

blir litt venting når gutta vil ta dem på tørt

belønning av en dose venting

                                       

Andreas med en skikkelig plugg av en ørret

For to år siden kjøpte jeg meg en fantastisk fluestang laget av Gary Marshall, en engelsk stangbygger.
Vi snakker bambus, 8 fot klasse 5.
Stangen fikk ildprøven sin på denne turen og besto med glans.

en av de sprekeste på turen

fisken sto på 40 cm vann en meter fra land

Andreas gjorde alt riktig og tok storebroren på samme plassen kun noen minutter før jeg tok fisken ovenfor.

vi lukter på halvannen kg her

turens største for min del

Sees igjen neste år!