Årets første sjøørrettur

Vi leser 21.februar - det er fortsatt vinter, men Yr meldte om vindstille og plussgrader i bøtter og spann så bilen ble klargjort i går kveld.

Årets første tur handler i hovedsak ikke om å fange årets første fisk ( ikke at det hadde blitt feil med en fisk i håven ) - dette er derimot starten på noe jeg har ventet på hele vinteren, en ny sesong!

Tradisjonen tro er vannet for kaldt og fisken fraværende - vannet målte 1,5 grader i Asker-skjærgården og da hjalp det lite at gradestokken ute viste pluss 7.

Varm kaffe, helstekt kylling, melkesjokolade og litt tobakk gjorde likevel turen til en bra start på sesongen.

                                                                    J-E på hugget

Grønland 2007

I en årrekke har jeg abonnert på bladet Alt Om Fiske, men at det skulle føre meg til sjørøye-øya Grønland var nokså uventet.
Året 2006 kjørte AOF en vervekampanje som gikk som følger :

En vinterkveld i det herrens år 2006 følte jeg meg inspirert til å skrive noen ord om hvorfor nettopp jeg fortjente en tur til Grønland, og ordene endte opp i denne rekkefølgen:

«Gaaaaaaaaaaaard, ta telefonen da – ja det er mobilen»

Dette var den utløsende setningen som gjorde en ellers grå januar-torsdag litt uten om det vanlige!

Hvem hadde trodd at nettopp jeg skulle være så heldig å bli trukket ut til Grønlands turen 2007 ? Det er ikke det at jeg pleier å være så forbasket uheldig, men dette var i overkant mye å håpe på for en småbarnspappa midt i travleste bleieracet.

Med to herlige småjenter på tilsammen 5 ½ år har ikke fisketurene hatt de samme intervallene og hyppigheten som de tradisjonelt hadde.

Nå er det ikke slik at jeg med tårer i øynene blir låst inne av en furie til kone – nei det blir fortsatt en del fisking, men ukesturen er erstattet med en overnatting og dagsturen har krympet til en kveldstur.

Jeg er også fullstendig klar over at dette kun er en fase i livet, at når ungene vokser opp vil jeg igjen dedikere all min ledige tid til det jeg brenner aller mest for, nemlig fluefiske.

Resten av dagen går, hele tiden med en liten klump av frykt i magen, frykt for at det hele bare er en over-gjennomsnittet-god drøm.

Etter å lest natta eventyr for eldstejenta graver jeg fram en gammel VHS kassett med opptak fra fisketur til Grønland – røye porno i Kangia med Jan Daugaard og Nick Armstead. Jeg lurer fram en halv kald og setter meg godt til rette i sofaen.

Kona tar hintet og smyger over til nabokona.

Filmen surrer og går i bakgrunnen mens jeg planlegger alt fra sekkvalg til antall stenger og sneller som må med på turen. Til slutt sovner jeg......................

I drømmeland surrer bilder fra drømmereisen som med litt flaks kan bli til virkelighet en grå og trist januar-torsdag i 2007.

Hilsen Gard Schaug abo nr – 33 66 30 40

Tro det eller ei - dette holdt!

Dermed var det duket for frekk røyetur midt i sommerferien til en avsides fjord uten mobildekning noen timers flytur unna Norge.

Elven vi fisket i bar navnet Kangia og var etter sigende proppfull av torpedoformede, blodtrimmede sjørøyer som var på gytevandring, foreløpig uvitende om våres ankomst.

Veien til Kangia startet på Gardermoen og etter et lite stopp i København bar det videre til Kangerlussuaq.

                                                            Kangerlussuaq airport

glad gjeng

Neste stopp var Maniittsoq. Der ble vi hentet av bil med henger og fraktet til havnen der båten sto klar.

Her følger en billedserie fra vi tar av med båten i Maniitsoq til vi ankommer hytta ved Kangia :

Vi bodde tørt og godt i hytta på bildet over som lå ved utløpet av Kangia. Herfra ble det daglige turer oppover langs elven.

Røyeturen var satt opp med ett stk norsk guide, ett stk Grønlandsk guide, kokke og et variert mattilbud.

En typisk dag foregikk slik - våkne til ferdiglaget frokost, spise, lage matpakke, drikke kaffe, foreta nødvendig toalettbesøk, ta på turtøy, gå til dagens utvalgte mål, fiske, kjøre sjørøye, spise lunch, mer kaffe, klepperdram, gå hjem til kald pils og ferdig middag, lyve og prate "skiit", ta noen øl, pusse tenner, sove!!

Denne uken var det ikke hardt å være småbarnspappa.

                                                                 vakkert landskap

Det var utrolig mye fisk i elva og når det gjaldt ryktene om styrken til røyene så bekreftes det herved - det ble mange løpeturer oppover & nedover elva etter temperamentsfull fisk.

Jeg fisket mesteparten av tiden med en #7-stang og det gikk mest i nymfefiske. Vi fikk de til å ta "tørt" også men grunnet høy vannføring var dette dessverre mindre egnet denne turen.

                       
                                                 ett flott eksemplar på rundt 3 kg

myggnett var nødvendig dersom du ikke ønsket en diett basert på knott & fluer

fortsettelse følger.......

Torskespotting i Oslofjorden

Både tidlig og sent på sesongen trekker stortorsken inn på grunt vann for å meske seg med krabber og annet snadder.

På vindstille dager kan man på utvalgte plasser spotte torsk i 2 til 6 kgs klassen på veldig grunt vann – faktisk så grunt at de ofte avslører seg med en viftende halefinne over vannflaten.

Fluefiske etter torsk under disse forholdene er både utfordrende og visuelt sett moro! Faktisk er det fort gjort å bli sittende med skjegget fullt av postkasser når torsken blir skremt av skyggen din eller ploppet fra fluen.

Med lav profil og et gjennomtenkt kast er sjansene derimot nokså store for at du kan sette tilslag på årets største fluefangete torsk.

Fluer jeg har hatt suksess med er div krabbemønstre og rekevarianter som fiskes sakte i nærheten av hodet til byttet.

Nøkkelordet her er tålmodighet samt å unngå blindkasting da dette kun vil skremme vekk torsken.

Følger opp med en artig bildeserie fra go`skjæret der J-E lurer en voksen torsk.....

Kosetur i marka

Noen turer fester seg i minnet bedre en andre. Denne turen til myggvannet er en av dem....

Vi snakker slutten av mai måned, noe som er tidlig for dette vesle myrvannet som ligger på nesten 500 moh.
Vannet huser ikke mye stor fisk men det er bra med ørret fra 250- og opp til 500 gram. På vindstille dager klekker det voldsomt med fjærmygg og fisken blir plutselig både "inteligent" og sær!
Her nytter det ikke å knyte på en maur - her må det prøves ut både pupper, klekkere og tørre mygg.

Når ørreten er igang med vakfesten er det duket for forsiktig ganglag på avslørende myrflak som stort sett  er på lag med auren.
Men på noen turer, som denne, så klaffer alt for en gangs skyld.
Det slutter å blåse, ørreten vaker og tilslaget sitter!

Det varmer ekstra godt med minner fra myggvannet, spesielt i begynnelsen av februar når gradestokken viser 10 kalde.

                                                       brillefine flueforhold

Når vinden tar seg litt opp ( som den stort sett alltid gjør ) er det bare å sette seg ned i myrpytten og ta livet med ro.

Tilbakeblikk.... Florida 2009

Mens vi venter på sjøørret-føre i oslofjorden er det duket for mimring fra turer som fortjener litt oppmerksomhet!

                                                            Familieferie til Florida

I tiden etter min livs fangst, mine to døtre, har jeg omsider lært at kombinasjonen familieferie og fluefiske går like bra sammen som olje og vann. Når det er sagt tok denne lærdommen tid og tilegne seg men etter flere smertefulle år har jeg innfunnet meg i at dette er en av livets harde realiteter. Derfor var det med en hvis skepsis jeg pakket ned flueutstyret da hele storfamilien reiste til Florida.

Florida har nok å by på. Foruten Disney World, enorme kjøpesentere, appelsiner og Starbucks kan solskinnsstaten over alle stater levere et forrykende saltvannsfiske – og da gjerne med fluestanga som våpen.

Vi tok fly til Miami og hadde leid hus i en by ved navn Jupiter et par timers biltur sør for flyplassen. Etter en uke med lojal familiefartilværelse var det tid for å sette inn støtet. Ungene ble sendt avgårde med ukeskort til Disney World, kona hoppet av på kjøpesenteret og undertegnede med svoger kjørte straka vegen til nærmeste fluesjappe for å høste tips.

Selv uten ingeniørutdannelse skjønte vi fort at det kun var en fornuftig løsning og det var å leie en guide. Her var det for mye ukjent farvann.

Det var lett å overtale svigerfar da morgendagens opplegg ble lagt frem –  full dag med guiden Ron, 32` båt med alt for mange hestekrefter og gutta på tur.

Etter en hyggelig prat med Ron kvelden før ble vi enige om at målet for turen var å skaffe oss flest mulige forskjellige typer fisk – men samtidig skjønte jeg at han var veldig ivrig på vi skulle fiske etter Spinner shark, en særdeles fluevennlig haitype som er viden kjent for sine akrobatiske luftsprang, styrke og kondisjon.

Svogern var skeptisk til hai ettersom han drømte om Tarpon, svigerfar kom til å bli førnøyd bare han fikk fisk og undertegnede var glad bare for å få en dag fri med fluestanga!

Etter å denget flue i oslofjorden siden slutten av 80-tallet var det mildt sagt et friskt pust å dyppe flua i nordatlantern som omfavner strendene på West Palm Beach. Omringet av snodige fugler, delfiner, skilpadder og væpnet med #7 stenger, synk 1 og 250 meter backing følte vi oss giftige der båten satte fart utover. «Utstyret deres er perfekt til å fiske agn med» sa Ron som hadde tatt med div #10 og #12 stenger.

Vi følte oss ikke så giftige lenger og verre skulle det bli før det ble bedre.

Dette var et helt annet spill enn det vi var vant til.

Vi varmet opp med fiske etter små jack crevalle på 1-2 kg som ga god kamp på #7 stengene. Dette var en hyggelig start kun avbrutt av en stim Permit som virkelig satt fart på guiden vår. «five o`clock, five o`clock – stripp stripp – cast cast « Vi sto der som spørsmålstegn og skjønte først hva vi hadde gått glipp av da vi leste oss opp på statusen til de ulike artene dagen etter. Permiten regnes som selve rosinen i pølsa og er forbeholdt de som har vært i gamet en stund.

Det var nok like greit at de svømte videre.

Nevnte jeg at vi var ute etter hai? Dagen før hadde Ron vært ute med flyet sitt ( alle guider med selvrespekt har eget fly i USA ) for å se hvor haiene oppholdt seg. Og de var på plass – mange og store, jagende rundt på grunnt vann, innimellom oppe å hoppet.

Ok - #12 stenger var nok en god ide.

Båten satt fart igjen og målet var agnfiske, nærmere bestemt spanish mackrel, en skummel slektning av vår hjemmelig makrell men med sylskarpe tenner.

Igjen opplevde vi et kanonfiske etter jagende «spanish», og det viste seg at trikset var å gi flua superfart så satt de. Etter en 10-12 stykker var vi fornøyde.

På vei tilbake kom dønningene som av sikkerhetsmessige grunner satte en stopper for haiprosjektet. Både svogern og undertegnede er ihuga tørrfluefiskere og den klamme følelsen av vind som feier unna kveldens spinnerfall var lett gjenkjennelig selv her i ukjent farvann.

Redningen kom i form av tre større utgaver av de første fiskene vi fikk – nemlig Mr Jack.

 Jack Crevalle er en rovfisk som trives best i høy fart og varmt vann. Sportsfiskemessig er den visuelt sett ikke av de frekkeste men rent styrke- og kondisjonsmessig er dette noe av det råeste du kan komme utfor med fiskestang. Ron fortale at de større eksemplarene ofte fikk økenavnet «one-hour Jack» som sa noe om tiden det tok å hale de inn. Hmm – skeptisk

Pluselig dro Ron frem en slukstang og kastet en krokløs flytewobler langt avgårde for å sveive inn igjen i ett forrykende tempo. Det kokte bak wobleren – og flere sultene rovfisker fulgte etter. Her skulle man tro at det bare var å hale inn fisk men det viste seg vanskeligere enn forventet. Jeg tok meg selv i å savne roen jeg har med lett flueutstyr ved myrputten min der halvkilos ørreter vaker rolig over maueren min – for dette fisket var ikke for folk med dårlig hjerte. Ron ropte, dirigerte og guidet oss som den proffe guiden han er og fikk oss i mål – alle mann.

Når det gjelder økenavnet er det bare å bekrefte sannheten rundt det. Etter at fisken «min» tok flua skjønte jeg også hvorfor Ron hadde valgt å ha på 500 meter backing.

Maken til utras og kamp har jeg aldri vært med på.

 At jeg presterte kunststykket å kjøre fast backingen i båtmotoren er kanskje dumt å nevne i dette forum men hendelsen var allerede glemt da jeg omsider landet den ca 15 kg tunge Jacken.

            min største Jack på turen

                  svoger og fiskekompis J-E gjorde også storeslem

                svigerfar med sin trofefisk

Vi avsluttet gildet med blindkasting langs en marbakke der vi hadde kontakt med flere fisker og en av de som havnet på land var en sprek liten rakker med navnet false albacore.

 Dette var visstnok en tunfiskvariant og den gjorde ting med #7 stanga som sjøørreten i oslofjorden bare kan drømme om.

En dag på sjøen med «Ron the man» går som en røyk og da solen nærmet seg horisonten var vår lille fridag over. Jeg krysset fingerne og håpet jentene mine på 4 og 7 år hadde lært såpass mye engelsk i løpet av dagen at de fikk bestillt drosje hjem til huset vårt.

Jeg hadde hverfall fått en grundig lærepenge i saltvannsfiskets mysterier og at ord som fart, spenning og høy puls er like gjeldende her som i hvilken som helst toppidrett.

Det blir heller ikke siste gang fluestanga pakkes ned på familieturer.......

link til guiden vår Ron Doerr  -  http://www.captainronbiteme.com

Sibirkulde

Siste nytt fra Yr......