Dette er historien om en ørret, ikke
verdens største, men stor nok til at den er verdt å skrive litt om.
Størrelsen er faktisk ikke relevant for historien, det er alt
det rundt – omstendighetene – som står for underholdningen
her.
Undertegnede med fiskekamerat vandret
oppstrøms Midtelva på leting etter en vakende prikkefant. Målet
var en øy som deler elven i to, der den ene kanalen lager et 200
meters drømmestrekk for oss fortapte fluehuer.
Vi var tidlig ute denne dagen, noe vi
ofte er. Dumt å gå glipp av en klekking selv om vi vet at det ikke
skjer noe spesielt før etter klokken 1400 i denne elven.
Uansett – kanalen var ikke i gang
enda, og i påvente av klekkingen som bare måtte komme gikk vi
nedstrøms igjen – bare for å sjekke om piratfisken hadde begynt
å vake. Piratfisken vaker aldri så tidlig på dagen, men det er
greit med en bekreftelse på noe du allerede vet. Bare for å få bevist det nok en gang. Attest nummer 48 på hendelser du vet
ikke tiltreffer denne turen!
På vei ned passerer vi en passe stor
stein som ligger delvis ute i elven. En meter utenfor steinen går
det en liten søm med en kulp nedenfor. Litt strøm, litt bakevje og
litt grunt. Vi snakker toppen 50 cm.
Jeg har gått forbi dette stedet to dusin ganger uten å tenke på at det kunne vært lurt å stoppe opp
litt. Jeg gikk først. I sidesynet så jeg noe bryte overflaten, noe
som lignet veldig på en hale.
HOLDT!
Andreas, ørret, pen - var vel ordene
jeg fikk frem.
Kompisen trodde først jeg drev
komedie, men tok raskt alvoret inn på seg. Raus som jeg er lot jeg
kameraten kaste på fisken.
Et småpent kast leverte flua rett i
banen og to sekunder senere forsvant flua i et særdeles rolig vak.
Roen til kameraten var også borte, og med ett tilslag som lynvingen
ville vært stolt av dro han like godt flua ut av ørretkjeften.
F%&#:xxx, ( internasjonalt
fluefiskespråk )
Tre timer senere passerer vi steinen på
nytt, og til vår store glede er det aktivitet i kulpen. Igjen. Ikke
skremt......enda......
Fisken er i ett annet modus nå,
engasjert vaking med stor viftende hale. Kompisen banner igjen,
angrer på tilslaget sitt.
Min tur, og denne gangen går det på
skinner. Ett kast, vak, rolig tilslag og heftig utras – livet er
bare litt ekstra verdt under disse øyeblikkene.
Dagen derpå er vi igjen på vei opp til kanalen og passerer steinen på nytt. Fisken er på plass, like heftig vaking som dagen før. Samme hale, samme sted - det måtte jo være samme fisken.
Kameraten kom seg i posisjon, ventet til fisken var i rytme og resten ser du under.........
I sin iver etter å rette opp gårsdagens nederlag satte kameraten ett voldsomt press på ørreten, som nå så seg lei på dette tullet. Kombinasjonen grunt vann og utras resulterte i et kraftig fortomsbrudd med påfølgende banning og sverting.
Det var det siste vi så til steinfisken denne turen!
Moralen i historien er kanskje: det er gøy å gi ørret navn - ikke vær for rask med tilslaget ditt og husk at du alltid må gi ørreten mulighet til å rase ut når du tar den på grunt vann!
